I skogen smågutten gikk dagen lang,
  gikk dagen lang;
der hadde han hørt slik en underlig sang,
  underlig sang.

Gutten en fløyte av selju skar,
  av selju skar -
og prøvde om tonen der inne var,
  der inne var.

Tonen den hvisket og nevnte seg,
  og nevnte seg,
men best om han lydde, den løp sin vei,
  den løp sin vei.

Titt når han sov, den til ham smøg,
  den til ham smøg,
og over hans panne med elskov strøg,
  med elskov strøg,

Ville den fange, og våknet bratt,
  og våknet bratt;
  men tonen hang fast i den bleke natt,
  den bleke natt.

"Herre min Gud, ta meg der inn,
  ta meg der inn,
ti tonen har fått mitt hele sinn,
  mitt hele sinn."

Herren han svarte: "Den er din venn,
  den er din venn;
skjønt aldri en time du eier den,
  du eier en.

 ...