Du kaller meg stolt, og kan hende jeg er det.
Jeg lar meg ei tøyle av dumme og luvslitte vaners tvang.
Jeg holder for meget 
på menneskeverdet
til ydmykt at bukke for rikdom og rang,
til feigt ved at trues 
med Peters nøgle,
At lade min ånd kues 
og krokes av troens bøyle
og legges i trelldoms fornedrende bånd.

Men mot deg, du min eneste, skjæreste,
reneste, duftende blomst på min livsens vei,
mot deg, min stolthet, er stolt jeg ei!
Du vet jo så godt, 
du min deilige brud,
at så snart dine lepper seg åpner blott,
og ditt øye blidt 
med bønn eller bud
møter på kjærlighets veie mitt,
straks bliver min stolthet til taushet brakt
ved mildhetens magt,
straks føler jeg som i en helligdom
meg god og from;
og alt, hva i gjerning, i ord eller tanke,
av lettsinn og tross jeg har gjort deg imot,
hva harmfullt mitt hjerte har brakt til at banke,
det legger med glede jeg ned for din fot.
Og i øyet deg ser
og angrende deg om tilgivelse ber
og bliver ei glad,
før alt du har gitt meg, hvorom jeg bad!