Ingerid Sletten av Sillejord
hadde hverken sølv eller gull,
men en liten hue av farget ull
som hun hadde fått utav mor.
 
En liten hue av farget ull,
hadde hverken stas eller for,
men fattig minne om far og mor,
der skinte lang mer enn gull

Hun gemte huen i tyve år,
måtte ikke slite den ut!
"Jeg bærer huen engang som brud,
når jeg for alteret går".
 
Hun gjemte huen i tredve år,
måtte ikke skjemme den ut!
"Så bærer jeg den så glad som brud
når jeg for Vårherre står."

Hun ganger for kisten at tage den,
hjertet var så stort derved;
hun leter frem til dens gamle sted,
da var der ikke tråden igjen.