Vegen vita,
på villstig venda,
fram å fara
og ferdi enda:
vi mot målet
må soleis halda,
elles vil vi
på vegen falla.

Enn eit år
over bratte bakkar,
haug og hamrar
og håge slakkar,
fjell og fjøre
og fjord som bryter,
flod som fløymer,
og foss som tyter,
må vi vandra
og vegen fara.

Måtte makti
og mergen vara!
Kom då, snille!
vi slita saman.
For den gilde
er gant og gaman.

Trygt og trufast
vår norsk vi tala.
Med det same
slags mål vi mala.

Stor var skammi
vi skulle bera,
når vi neitta
å Norske vera.