Sange til Shakespeares Helligtrekongersaften

Min hjertenskjær, hvor mon du svermer?
Bliv her, og hør! Din venn seg nærmer,
i alle toner synger han;

tripp ei bort så langt, du søte,
veiens mål er elskovsmøte,
det vet hver erfaren mann.

Hva er elskov?
Ei «i morgen»; gled deg nu;
ti hvem er deg borgen for en dag, som stunder til?

Nølen kan ei lykken fange;
kom og kyss meg tusind gange,
ungdom er et flyktig spill.

Kom nu kun, kom nu kun, død!
Svøp meg inn i ditt sorte sørgeslør!
Fly min sjel, fly fra livets nød,
ved den deiliges grumhet jeg dør.
Min hvite drakt med buksbom på, 
å bered den,
en død som den, jeg lite må 
ingen led den.

Ingen blomst, ingen skjønn blomst
må strøs til pryd på min kistes sorte fjel;
ingen venn, ingen venn stå
ved min båre med sorgfullt farvel.
...
For gråt at spare bygg 
med flid skjult min rede,
at ingen elsker dit kan gå for at grede.

Dengang jeg var kun så stor som så,
Hei, hopsa i regn og i blest,
da var og mine skjelmstykker små,
for regnen, den regner hver evige dag.

Men da jeg blev stor og før og lang;
Hei, hopsa i regn og i blest,
for skjelmen hvermann lukket sin dør;
for regnen, den regner hver evige dag.

Og akk, da jeg fikk meg en ekteviv,
Hei, hopsa i regn og i blest,
da gikk det galt med mitt flotte liv,
Hei, hopsa i regn og i blest,
for regnen, den regner hver evige dag.

Og hver gang jeg ville til sengen gå,
Hei, hopsa i regn og i blest,
da hadde jeg alltid en blyhatt på,
Hei, hopsa i regn og i blest,
for regnen, den regner hver evige dag.

Det er lang tid siden verden blev til,
Hei, hopsa i regn og i blest,
men det er det samme,
her ender vårt spill,
vi vil gjerne Jer more hver evige dag.