Fire romanser , opus 41

Se der var en gang en konge, 
mangen skatt han kalte sin,
navnet på den allerbeste visste hver var Irmelin,
Irmelin Rose, Irmelin Sol, 
Irmelin alt, hva der var deilig.

Alle ridderhjelme speilet 
hennes farvers muntre pragt,
og med alle rim og rytmer 
hadde navnet sluttet pakt:
Irmelin Rose, Irmelin Sol, 
Irmelin alt, hva der var deilig.

Hele store beilerflokke 
der til kongens gårde for,
beilede med ømme lader 
og med blomsterfagre ord:
Irmelin Rose, Irmelin Sol, 
Irmelin alt, hva der er deilig. 

Men prinsessen jog dem fra seg
(hjertet var så koldt som stål),
lastede den enes holdning, 
vrenget ad den andens mål.
Irmelin Rose, Irmelin Sol, 
Irmelin alt, hva der er deilig.

Klokken ringer til Kirke, og Gjøgen ringer tilskovs, 
her som hist er livsaligt at være; 
Skoven og Kirken har Svalhed beggeto, 
og hvælve sig begge til Guds Ære. 

Svalen bygger Rede mod Kirkens stille Tag, 
men kvidrer over Marker og Enge; 
som den vil jeg hælde mit Hoved til Guds Hus, 
men derude vil jeg slaa mine Strenge. 

Hun er søt, hun er bløt, hun er smal om sitt liv,
hun er bøyelig og føyelig og rank som et siv.
Hennes kind er så lind og som rosen så varm;
hun er nysselig og kysselig på mund, hånd og arm.

Akk, hvor nett, og hvor lett som et svevende fnugg
kan hun neie seg og dreie seg på foten så smuk!
Hvor hun stod på sin fot, hvor hun gikk og hun sprang,
var hun nydelig og frydelig som fløyternes klang.

Og så kjekk, som en bekk mellom blomsternes flok,
glimter øyets blink fornøyet, flink bak nøttbrune lokk.
Hennes røst er mit trøst midt i sorgernes natt;
all den herlighet og kjærlighet er min søte skatt!

Du trykker meg kyss på min panne,
du kysser min munn og min kind,
og sky for det blikk i mitt øye
du smilende kysser meg blind.

Hvert kyss er en blussende rose,
et duftende vårens tegn;
de bøye mitt hoved, de roser,
fallende tett som en regn.

Jeg glemmer, jeg kjempet forgjeves
i livet for seirens pris,
og kjøpte med blodige vunder
skuffelser, kval og forlis.

Jeg glemmer ordene kolde,
som blev meg av verden sagt:
i liflighet, glans og solskinn
har verden du for meg lagt.

Og bindes enn hildet min tanke
til drømmen, svunden og fæl,
du bringer i kyss meg ord
fra din unge, kraftige sjel.

Og kyssene senkes som roser,
som tause forjettelsens bud,
og stolt som en seierrik konge
jeg skuer i livet ut.