En magisk, øm og blå natt
i vårens skjelvende mørke.
Fra sitt vindu bøyer en syk kvinne seg ut og
lytter til den hviskende natten.
Drømmen lukker ikke hennes feberhete øyne,
det er som om livet kaller henne til forlystelser;
Samtidig -- under hennes vindu, synger 
Døden sin serenade i det stille midnatt:
Jomfru -- fanget i sorg og pine,
ungdomstiden din visner hen,
din ukjente ridder skal
frigjøre deg med magisk kraft..
Stå opp, se på deg selv:
ditt ansikt glitrer gjennomsiktig av skjønnhet,
dine kinne er røde, bølgende fletter
ligger om din midje;
Oppmerksomme blå øyne lyser
lysere enn både himmel og flamme;
som trykkende middagshete blåser din ånde -
Du har forført meg.
Du lytter og må fanges av min serenade,
du hvisker for å kalle på ridderen,
ridderen kommer for å hente sin siste belønning,
Nå kommer øyeblikkets glede.
Din kropp er så sart, dens skjelven beruser meg.
Å, jeg skal kvele deg i en sterk omfavnelse;
Hør kjærlighetens mumling...
Ti stille... Du er min!