Sex Digte af Arne Garborg's Haugtussa = Sechs Gedichte aus A. Garborg's Haugtussa

Den galne Guten min Hug hev daara;
eg fanga sìt som ein Fugl i Snòra;
den galne Guten, han gjeng so baus;
han veit at Fuglen vil aldri laus.

Aa gjev du batt meg med Bast og Bende;
aa gjev du batt meg so Bandi brende!
Aa gjev du drog meg so fast til deg,
at heile Verdi kom burt for meg!

[Ja kunde rett eg mi Runelekse]1,
eg vilde inn i den Guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre [hjaa]2 Guten min.

[ ... ]

Der tolle Bursch' mir den Sinn berückte
 . . . . . . . . . .

— The rest of this text is not
currently in the database but will be
added as soon as we obtain it. —

Aa stakkars vesle Hare
so fin og silkeklædd,
Gud veit, kvar du hev fare,
med di du er so rædd?
Du spretter og du skvetter
so hovdelaus i Kring;
kva er du renner etter
og snøgg i Hol deg sting,
arme Ting!

Her er so god ein Sumar
med Hus i kvar ein Busk
og Lauv og friske Kumar
aat slik ein liten Trusk.
No skal me vera kvate
I slik ein Solskinsstund,
No skal me vera late
og taka oss i Lund
lette Blund.

Du er so brun og lekker
i Sumarkjolen din;
d'er berre du for klekk er
te vera Guten min.
Men vil du glad meg gjera,
so hoppa her i Li,
og Vener skal me vera
og Vener skal me bli
all vaar Tid.

O armer kleiner Haase
 . . . . . . . . . .

— The rest of this text is not
currently in the database but will be
added as soon as we obtain it. —

Fanden sit med si bok på kne,
ritar med blodet raue,
set sine teikn på tvers og sne
for levande og daude.
Sist kjem dei nye som no skal med inn i flokken.

Fram dei møter for høge stol,
mullande bøni tung;
fanden gaper med halsen hól
etter bå gamall og ung.
Vil de på denne fyre-jol inn i flokken?

Ein etter annan dei svarar Ja;
det tykkjer fanden món;
upp dei steller seg då i rad
liksom til konfirmasjon.
Prøvast dei må før han vil dei ha inn i flokken.

Satan sitzt mit dem Buch im Schooss
 . . . . . . . . . .

— The rest of this text is not
currently in the database but will be
added as soon as we obtain it. —

Smaa-Sporven gjeng i Tune
og tippar Korn og ribbar Straa
og hev so god ein Une
og lær aat Katten graa.
Pip, pip, det so seg lagar
alle Dagar,
at Monsemann meg jagar,
men kan meg aldri faa.

Eg er so lett paa Vengen,
og Mons maa sleikja seg um Trut;
kvitt, kvitt, den gamle Drengen,
han fekk so mang ei Sut.
Og um i vide Ringar
Hauken svingar,
eg burt meg kverv og kringar
og slepp av Leiken ut.

Eg liver Dagar lette
og er fornøgd, aa ja, aa ja!
Kvar dag eg fær min Mette
som eg det best vil ha.
Pytt, pytt, tarv aldri røa!
Nok i Løa!
Der ligg den rike Grøda;
der kan eg berre ta.

Og tidt eg fær i Joli
ein Godbit fin av Veslemøy;
og frys det, hev eg Skjol i
det gode varme Høy.
Og so - kvitt-kvitt, gomaar'n!
so kjem Vaaren;
daa fri paa Vengen bôren
eg byggjer Reir paa Øy.

Klein-Sperling geht im Hofe
 . . . . . . . . . .

— The rest of this text is not
currently in the database but will be
added as soon as we obtain it. —

Å gode min gut, å vene min gut,
nei burte frå deg held eg aldri ut.
Alt dreg meg og dreg til deg og til deg,
og kor eg vil gå, eg minnast deg må
og tåra brenn som den beiske lut.
Å, aldri meir kann eg trivast.

Å snille min gut, å gjæve min gut,
for deg so gav eg min siste klut.
Ja var du meg god, so gav eg mitt blod,
og var eg ditt viv, so gav eg mitt liv,
um deg eg fekk fri av den minste sut.
Å du, som eg trudde av hjarta!

So trygg og varm i din gode arm
eg gløymde sorg og eg gløymde harm.
Men aldri meir eg finna deg må
og aldri meir deg i augo sjå,
og gråten brenn i min kjøvde barm.
Å nei! At du kunde svika.

Kor skal eg meg snu; kven skal eg vel tru;
eg finn kje veg og eg finn kje bru.
Alt vendest til naud, eg ynskjer meg daud;
kor skal eg vel av utan djupt i grav;
for alt eg hadde, so var det du.
Å! Aldri ein glad dag meire.

O holdester Knab'
 . . . . . . . . . .

— The rest of this text is not
currently in the database but will be
added as soon as we obtain it. —

Å lat det bura og lat det braka,
lat huse rista og tufti skaka!
Lat brotna alting, som brotna kann!
Det døyver tankarne litegrand.

Um stormen tok bade hus og hytte,
det vart eit bél, då eg mindre sytte;
um jordi gav seg i djupe grund,
då fekk eg gløyma ei liti stund.

Um sky datt ned, som på himlen flakkar,
um have braut yver alle bakkar,
ja um all verdi seg søkkte ned,
so var det slutt og so vart her fred.

O lass es sausen und lass es brausen
 . . . . . . . . . .

— The rest of this text is not
currently in the database but will be
added as soon as we obtain it. —