Dødens sanger og danser

Et stønnende barn...Stearinlyset brenner 
ut og kaster et svakt, flakkende lys.
Hele natten vugger moren barnet,
hun kan ikke sove...
I grålysningen kommer forsiktig 
den trøstende Død på døren og banker!
Moren skvetter og snur seg engstelig..
»Vær ikke redd, min venn!
Blekt lysner allerede morgenen gjennom vinduet.
Gråt og lengsel, smerten -- Du er trøtt.
Gå og sov en stund,
Jeg skal våke for deg.
Du klarte ikke berolige ham,
Jeg synger søtere enn deg.«
Hysj! Barnet mitt er urolig,
Min sjel tortureres!
»Vel, med meg han snart blir rolig.
Hysj, lille barn, sov nå.«
Kinnene blekner, pusten blir svakere,
Vær stille, jeg ber deg!
»Det er et godt tegn -- hans pine lindres.
Hysj, lille barn, sov nå.«
Bort, du forbannende! Gjennom din trøst
dreper du mitt livs glede.
»Nei, jeg bringer ditt barn en rolig drøm,
Hysj, lille barn, sov nå.«
Nåde, hold nå opp med å synge
din forferdelig sang!
»Se, jeg har sunget ham i søvn.
Hysj, lille barn, sov nå.«

En magisk, øm og blå natt
i vårens skjelvende mørke.
Fra sitt vindu bøyer en syk kvinne seg ut og
lytter til den hviskende natten.
Drømmen lukker ikke hennes feberhete øyne,
det er som om livet kaller henne til forlystelser;
Samtidig -- under hennes vindu, synger 
Døden sin serenade i det stille midnatt:
Jomfru -- fanget i sorg og pine,
ungdomstiden din visner hen,
din ukjente ridder skal
frigjøre deg med magisk kraft..
Stå opp, se på deg selv:
ditt ansikt glitrer gjennomsiktig av skjønnhet,
dine kinne er røde, bølgende fletter
ligger om din midje;
Oppmerksomme blå øyne lyser
lysere enn både himmel og flamme;
som trykkende middagshete blåser din ånde -
Du har forført meg.
Du lytter og må fanges av min serenade,
du hvisker for å kalle på ridderen,
ridderen kommer for å hente sin siste belønning,
Nå kommer øyeblikkets glede.
Din kropp er så sart, dens skjelven beruser meg.
Å, jeg skal kvele deg i en sterk omfavnelse;
Hør kjærlighetens mumling...
Ti stille... Du er min!

Skog og villniss, helt øde;
Snøføyket gråter og stønner: 
det er som om den onde i denne 
mørke natt begraver noen:
Se, ja slik er det! I mørket har døden
fanget en bonde som han kjæler med;
med den drukne danser han Trepak
og synger sangen i hans øre:
Akk, bonden, den gamle stakkar,
har drukket seg full og sjangler langs veien;
Men snøfokk, hekser og storm
dytter ham fra åkeren og inn i skogens mørke.
Torturert av sorg, lengsel og fattigdom,
Legg deg ned, rull deg sammen og sov min kjære!
Jeg vil gjøre deg varm av snø, min søte,
jeg vil skape en hvit og vakker lek rundt deg.
La snøflakene storme rundt ham til en god seng!
Hei, begynn din sang, vær!
La eventyret vare hele natten, 
Slik at den drukne lytter og sover.
Å, dere skoger og himmel og skyer
mørke, vind og flyvende snø -
lag et teppe av snø og fjær
som dekker den gamle som et lite barn.
Sov, min venn, glade bonde,
Sommeren kommer, blomstrende! 
Solen ler over jordene,
Ljåene svinger, sangen stiger, duene flyr...

Tordnende kamp, glitrende brynjer, 
kanoner buldrer,
løpende armeer, galopperende hester
og røde elver flyter.
Flammende middag, kjempende menn!
Synkende sol, kampen kjempes hardere!
Solnedgangen blekner, men fiendene kjemper
ennå sintere og mer desperat!
Natten dekker kampens jorder.
Armeene går fra hverandre i mørket...
alt blir stille, i mørket stiger tåken
og skrikene vendes mot himmelen.
Da, belyst av månen,
sittende på sin hest,
med glitrende hvite ben
åpenbarer seg døden.
I det stille lytter hun til skrikene og bønnene.
Fylt av stolt tilfredsstillelse --
som en feltherre -- rir hun rundt
kampens slagmark.
Hun rir opp på en høyde, observerer,
stopper, smiler...
Og over den store slagmarken runger hennes skjebnesvangre stemme:
»Kampen er slutt!
Jeg har slått alle!
Alle soldater har tapt for meg!
Livet skapte dere til stridsmenn, jeg brakte fred!
Reis dere til parade, døde menn!
Marsjer høytidelig ved min side,
jeg vil telle min hær.
Etter det skal dere legges i jorden,
søte av livet skal dere hvile i graven!
Usynlig vil år etter år gå forbi,
Minnet om mennesket vil forsvinne.
Jeg vil ikke glemme! Og høyt over dere
skal jeg feste ved midnatt!
Med min tunge dans skal jeg tråkke ned
jorden rundt dere, slik at bena aldri kommer
opp av jorden,
slik at dere aldri mer kommer opp av graven!«